Laster...
«Glasgow kiss» - 2023
«Ræstad har her skrevet en lun historie og en tidsreise du sjeldent har lest maken til.»
«... en uforglemmelig tur vi skal være heldig er samlet mellom to permer.»
– Simen Ingemundsen, Randaberg 24
«Glasgow kiss» - 2023
«Ræstad skriver godt og morsomt»
«Men en fornøyelse å lese Ræstad er det uansett – også når han leker seg i andre sjangre.»
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen
«Glasgow kiss» - 2023
«Boken er morsom, tankevekkende og har en substans og et budskap som ikke alle feelgood-romaner er forunt.»
– Kjersti Slette, Telemarksavisa
«Glasgow kiss» - 2023
«... en velskrevet, fengende og underholdende roman, med lun humor»
«Dette er fornøyelig lesning...»
«... anbefaler den til alle som liker en lettlest og humoristisk historie.»
– Grethe Fætten (Holtålen Bibliotek), Arbeidets Rett
«Glasgow kiss» - 2023
«Jeg koste meg med Leif Kjetil og Bjørnar på guttetur.»
«En herlig feelgood med både spenning og humor, som jeg anbefaler videre.»
– Henningbokhylle
«Glasgow kiss» - 2023
«... en velskrevet, fengende og lun underholdningsroman med mening, tror jeg mange vil være enige i.»
«Jeg koste meg glugg ihjel med boka, og anbefaler den gjerne videre.»
– Anita Ness, Artemisias Verden (blogg)
– Jostein A. Ryen, Barnebokkritikk.no, 17.12.2022«Mer enn en klubb» - 2022
Peder Samdal skriver engasjert og godt om 11 klubber som er større enn seg selv.
– Juryens begrunnelse for nominasjonen, Brageprisen, 28.10.2022«Mer enn en klubb» - 2022
«(...) Peder Samdal [inviterer] til kritisk tenkning om fotball, politikk og samfunn, og ikke minst supporternes viktige funksjon. (...)
Hendelsene som formidles, og som kan knyttes til de ulike klubbene og til supporternes rolle, både opprører og engasjerer. Framdriften i teksten er god, språket er ledig og kunnskapsformidlingen er overbevisende.»
«Mer enn en klubb» - 2022
«Samdal viser at politikk kan være en utmerket innfallsport til fotball, men at det motsatte er vel så viktig: Fotball gir en god anledning til å lære noe om verden rundt oss.»
– Jonas Bals, Bokmagasinet, Klassekampen
«Mer enn en klubb» - 2022
«Mer enn en klubb oppleves som ei inkluderende fotballbok (...) I boka kan det leses inn en indirekte appell om at det nytter å ta standpunkt og å stå sammen, og at supporterne derfor har en vesentlig rolle. Boka har en appellerende layout, velskrevne tekster og er ei forfriskende og engasjerende fotballbok, uavhengig av om man er fotballfan eller ikke.»
– Fra juryens begrunnelse, Kulturdepartementet
«Mer enn en klubb» - 2022
«For meg var dette årets største overraskelse: At det skulle være mulig å bli så rørt av en bok om fotball hadde jeg ikke sett for meg. Peder Samdal forteller effektivt og godt om ulike klubber. [...] Beskrivelsene sys sammen på en medrivende måte som skaper engasjement og forståelse for at fotball kan bety mye mer enn man tror.»
– Ragnhild Malfang, Barnebokforum
«Edward Rubikons mysterier: Draugens vrede» - 2021
Spennende, fantasifull og morsom tegneseriefortelling.
– Sandefjords Blad
– JANNE KARIN STØYLEN, Dag og Tid, 21.06.2019«Edward Rubikons mysterier. Hekseskogen» - 2021
"Boka er eit litterært heksebrygg: Ein dash Hans og Grete, ein neve Harry Potter, ein god slump med historiske hendingar, smakt til med gamle segner og moderne miljøutfordringar. Den ferdigkokte essensen er handlingsmetta og spanande. Sjangervekslinga mellom teikneserie og illustrert forteljing gjer at historia held godt tak i lesaren sin."
"Hekseskogen er som skapt for seine kveldar i soveposen med lommelykt under teltduken."
– Marianne Andresen, Bærum bibliotek, 26.04.2019«Daisy Jones & The Six» - 2021
"Dette er rett og slett en juksebiografi, skrevet i intervjuform og svært troverdig. Som leser glemmer man fort at dette ikke er sant, fordi det føles sant og historien har likhetstrekk med historien til for eksempel Fleetwood Mac. Eller tenk om Janis Joplin hadde blitt med i «The Rolling Stones»!
Daisy er rikmannsdatteren, som er usedvanlig vakker og totalt oversett av sine berømte foreldre. Bare 14 år gammel begynner hun å vanke i barene på Sunset Strip i LA og endelig føler hun at hun blir sett. Hun får mye oppmerksomhet og blir fort voksen, men hun er mye mer enn et vakkert fjes. Hun kan synge som en gudinne, men først og fremst utvikler hun seg til en knallgod låtskriver.
I am not a muse.
I am the somebody.
End of fucking story.
(Daisy Jones)
I en annen del av USA vokser brødrene Billy og Graham Dunne opp. Det eneste de har igjen etter faren som stakk av er gitaren hans. En gammel Silvertone og fra da av gjør de ikke annet enn å spille. Etter hvert knytter de til seg fire andre musikere og danner gruppen The Six. På en fest i LA møter de Daisy, og resten er- vel en skikkelig god historie.
Dette er kanskje ikke et litterært mesterverk, men utrolig leseverdig og nå blir det tv-serie også! Jeg gleder meg. Ligget på toppen av bestselgerlistene i USA har den også gjort. Boken er ikke oversatt til norsk enda, men kan bestilles på engelsk her:
«Daisy Jones & The Six» - 2021
Aldri hørt om Daisy Jones & The Six, sier du? Hva med albumet Aurora? På slutten av 70-tallet var sanger som «Turn It Off», «This Could Get Ugly» og «Impossible Woman» overalt. Bare synd ingen har hørt disse sangene i virkeligheten. I amerikanske Taylor Jenkins’ Reids siste roman Daisy Jones & The Six forteller hun historien om det fiktive californiabandet gjennom øyevitneskildringer fra bandmedlemmene selv, familie, venner og samarbeidspartnere. Med en ikke ubetydelig eleganse gir hun liv og følelser til syv musikere som prøver å overleve og holde sammen under de elleville forholdene som rådet i musikkbransjen i dets aller mest eksessive tiår.
Det er umulig ikke å tenke på Fleetwood Mac og innspillingen av Rumours når du leser Daisy Jones & The Six. Det klassiske 1977-albumet var da også utgangspunktet for Jenkins Reid da hun startet arbeidet med romanen, og i særdeleshet forholdet mellom Stevie Nicks og Lindsey Buckingham. Romanens sentrale figurer, Daisy Jones og Billy Dunne, har åpenbare likhetstrekk med de to, men de er også tydelig fiktive personer, med sine egne oppdiktede historier.
Innspillingen av Daisy Jones & The Six’ eneste album er en fest å lese om. All handling presenteres som innledningsvis nevnt i intervjuform, og etterretteligheten til aktørene settes på prøve når de gjenforteller episoder og anekdoter på forskjellig vis. Sannheten finnes kanskje et sted midt imellom. På denne måten benytter romanen en velkjent fortellerform, blant annet fra musikkjournalistikken, men der det ofte dreier seg om et kortere tids- og/eller handlingsforløp, dekker Daisy Jones & The Six en tidsramme som strekker seg fra 1965 til bandets siste konsert, 12. juli 1979. Ingen har noen sinne fått vite sannheten om hvorfor bandet gikk i oppløsning på denne datoen. Før nå.Dette er en roman som bør appelere til alle som satte pris på den tidligere Rolling Stone-journalisten Cameron Crowes film Almost Famous om det fiktive bandet Stillwater, og selvsagt alle som har lest en rockbiografi eller to, for eksempel Stephen Davis’ uautoriserte Led Zeppelin-biografi Hammer Of The Gods eller Mötley Crüe-medlemmenes egen (fortalt til Neil Strauss) The Dirt som nå er blitt til en middels vellykket Netflix-film. Den bør også appelere til den som lar seg fascinere av mytene rundt band og artister som nettopp Fleetwood Mac og Eagles, men også Jackson Browne, Joni Mitchell, Linda Ronstadt, Carly Simon, Warren Zevon og alle de andre som bidro til å gjøre California til et musikkens ground zero på 60- og 70-tallet.
– Elise Cathrin, Elisecathrin.com, 18.03.2019«Daisy Jones & The Six» - 2021
" Boka er fantastisk! Godt komponert, original og underhaldning frå ende til annan. Eg slukte kvar einaste linje, og sjølv om eg elsker å lese, er det sjeldan eg koser meg så heilhjarta med ei bok. (...) ein lesefest av dei absolutt sjeldne. Løp og kjøp!"
"... ein lesefest av dei absolutt sjeldne. Løp og kjøp!"
«Edward Rubikons mysterier: Kong Grimms hevn» - 2020
"Ny norsk bokserie for barn byr på spenning og humor i jakten på spøkelser og andre skumle skapninger. [...] Historien er effektivt fortalt, med en passe dose sjarm og humor.
Resultatet er en fartsfylt bok som kombinerer rene tekstsider med tegneseriens formspråk. Illustrasjonene til Andreas Iversen fungerer godt og tilfører en sterk visuell dimensjon til denne filmatiske boken."
– Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
– Ina Syrstad, Ibokhylla, 23.06.2020«123 for barske barn» - 2020
"Kreativ måte å lære om tall på."
"En barnebok som skiller seg ut ..."
" ...et pluss (...) at boka ikke er så søt som mange barnebøker som regel er, men byr litt på morbid humor som er lett å forstå."
– Anne Cathrine Straume, nrk.no, 31.07.2020«123 for barske barn» - 2020
«123 for barske barn» er en upretensiøs og bredt inkluderende bruksbok. Her er fakta og fabulering i skjønn forening. Boken lever perfekt opp til undertittelen sin: «Tull med tall».
«En burlesk bildebok for barn»
«Østgaard skriver sprudlende og frekt. Hun leker med referanser både til eventyr og barnesanger, som snarere vil treffe de voksne enn barna.»
«… passer (…) supert til høytlesing. Og for en fristende måte å tilegne seg ny kunnskap på!»«Diktene er oppfinnsomme og gjenkjennelige på en og samme tid.»
«Både tekst og bilder har referanser særlig voksne lesere kan glede seg over. Og detaljer barn og voksne kan snakke videre om, sammen.»
"Eksemplarisk samarbeid
Ord og bilder utfyller hverandre på beste vis i denne rause boken. Egil Nyhus (...) vet hvordan han skal treffe sitt publikum."
Det Taylor Jenkins Reid først og fremst gjør er likevel ikke å skrive om selve musikkscenen, men om kvinnenes plass i den. Med alt hennes romanfigurer Daisy Jones og Karen Sirko står overfor viser hun hvor mannsdominert og sexistisk bransjen var, noe ganske mange kvinnelige artister nok fremdeles vil hevde den er. En av de mest talende replikkene i romanen – som både sier noe om hvor drøyt alt var og samtidig distanserer aktørene fra deres tidligere liv – kommer fra The Six-trommeslager Warren Rhodes i det siste kapittelet «Then & Now»: Now I live in Tarzana, California, in a huge house surrounded by strip malls, my kids are in college, and no one asks me to sign their tits anymore.
Noe som for øvrig er imponerende er at Taylor Jenkins Reid har skrevet tekster til samtlige av de ti låtene på Aurora og samlet dem bakerst i boken. De er forbausende gode til å være skrevet av en som ikke har skrevet en sang i sitt liv, og ikke minst virker de troverdige i forhold til gnisningene mellom Daisy og Billy. Beskrivelsene av sangene gir meg også lyst til å høre dem. Aurora virker rett og slett som det kuleste albumet du aldri har hørt!
Daisy Jones & The Six er i ferd med å bli en 13 episoders TV-serie produsert av Amazon med Reese Witherspoon i hovedrollen, og da må nødvendigvis noen skrive musikk til tekstene. Om ikke annet vil det bli interessant, og med et så godt utgangspunkt som denne romanen er, kan det slumpe til å bli en god TV-serie også. Mens jeg venter på at den skal bli ferdig, hører jeg Rumours noen ganger til. Det finnes adskillig verre måter å korte ned ventetiden på.
«123 for barske barn» - 2020
«Moro-vers for en ny tid (…) Overraskelsesmomentet i diktene og tegningene er en av styrkene i boken. Noe kommer til å gå galt, men det er uvisst for hvem. Ingen skal føle seg trygg i Østgaards tellebok, og Egil Nyhus får frem dette grepet godt når han tegner Rødhette som en premiegris på forsiden. Samtidig frontes en sulten ulv som den potensielle helten…»
«Lattervekkende gru (…) Lemlestede kropper og godteri går hånd i hånd i Østgaards dikt, uten at det verken blir grotesk eller ekkelt å lese. Både språket og tegningene har en balanse som heller skaper humor enn uhygge. Nyhus’ tegninger i boken er først og fremst søte, dernest vittige. Som avistegner har han vist at han har et større spekter av virkemidler å spille på, men her begrenser han seg på riktig måte overfor målgruppen. At figuren Lykke kan stå på hodet i en pøl av blod og godteri uten at det gjør vondt å se på, er godt gjort. Diktet og oppslaget fremstår som en hommage til André Bjerkes dikt om Lille Tone Godtegryn i Svein Nyhus’ strek fra år 2000 (…) Forbildene skinner gjennom i 123 for barske barn. Men hva gjør det når forbildene er gode og resultatet er godt! Anne Østgaard og Egil Nyhus utviser nok egenart til å gjøre sjangeren til sin egen.»
Les gjerne hele anmeldelsen her Barnebokkritikk.no
– Egon Låstad, Barnebokkritikk.no
«123 for barske barn» - 2020
"Stilren crazykomikk på rim."
– Morten Olsen Haugen, @bokmorten på Instagram
«123 for barske barn» - 2020
"Anne Østgaard og Egil Nyhus har laget en vilter og morsom tellebok for barn."
"Vi har hatt litt å bekymre oss for denne våren, men er det én ting folk ikke skal være urolige for, må det være at barna deres ikke skal lære seg å telle." (Coronavåren 2020)
«CHOCKHEADED PETER»-ASSOSIASJONER»
"godt egnet til å sette en ung hjerne i sving (...) en bok for bilturer og regnværsdager, for her er det litt å aktivisere seg med."
– Inger Marie Kjølstadmyr, NUMER
«Livet i Catfish Alley» - 2015
«… vil fenge alle som likte Barnepiken. Forfatteren tar utgangspunkt i sin egen turbulente sørstatshistorie, noe som gir den fengslende historien et autentisk preg.»
– Publishers Weekly
«Lykkefinneren» - 2013
"Fortellingen er både varm og spennende. Hamayuns stemme er følsom og saklig på en gang. Det er vanskelig ikke å sympatisere med flyktninger etter å ha lest dette. (...) «Lykkefinneren» oppleves som både engasjerende og troverdig"
– Guri Fjeldberg, Bergens Tidende
«Opprørt sjø» - 2010
"Vi tror på det hun forteller og vi tror ikke minst på menneskene som i forfatterens penn er tredimensjonale med sterke og svake sider og lever sine liv i medgang og motgang, slik det er i virkeligheten. Forbilledlig dramaturgi, det hele skildret i inkluderende prosa."
– Elisabeth Sætvedt, Gudbrandsdølen Dagningen
«Opprørt sjø» - 2010
"Hennes skildringer fra Venezia, av mennesker og miljø er like fristende å lese hver eneste gang hun kommer med en ny bok."
– Edda Espeland, Det gode liv
«Sterke meninger» - 2010
"En av Donna Leons sterke sider er hennes levende beskrivelser fra Venezia. En annen er intelligent krim. Her oppfyller hun begge."
– Monika Nordland Yndestad, Bergensavisen