Laster...
Cappelen Damm | Postadresse: Postboks 1900 Sentrum, 0055 Oslo | Besøksadresse: Stortingsgata 28, 0161 Oslo
© Cappelen Damm AS | Org.nr. NO 948061937 MVA | Rettigheter og lover
«Keiseren av Roma» - 2024
Mary Beard skriver om Romerrikets keisere med solid historisk kunnskap, men også med spennende innsikt i menneskesinnet.
– Gunnar Kagge, Aftenposten
«Keiseren av Roma» - 2024
Mary Beard engasjerer ikke bare dem som har god peiling på romersk historie fra før, men også dem som neppe noensinne har hørt om Caligulas hest.
– Jon Haarberg, Klassekampen
«Stemmen fra Ukraina» - 2023
Man skulle kankje tro at Volodymyr Zelenskyjs taler er kjedelig litteratur. Det er de ikke. De lukter av blod, svette og tårer. Av gjørme, sinne og fortvilelse. ... Dette er viktig øyeblikkslitteratur.
– Morten Strand, Dagbladet
– Hans Petter Sjøli, VG, 08.01.2023«Surrender» - 2022
«Etter mitt syn er boken usedvanlig vellykket, ikke minst fordi den er så snedig komponert. Bono skriver godt og til tider veldig godt. Han har selvironi, avslører sårbarhet og er mye mer ydmyk enn det 170 millioner solgte album egentlig krever av ham. Boken, han kaller den fiffig nok en «we-moir» istedenfor en «me-moir», er rett og slett en av de beste rockbiografiene noensinne, ikke minst fordi den er så mye mer enn en rockbiografi.»
– Knut Hoem, NRK, 13.11.2022«Surrender» - 2022
En shakespearsk hoffnarr som ble über-rockestjerne. Det er bare å gi seg hen. ... en uvanlig velopplagt musikkbiografi.
– Robert Hoftun Gjestad, Aftenposten, 12.11.2022«Surrender» - 2022
Paul Hewson har skrevet en god memoarbok. ... De som elsker U2, vil kose seg med historier fra 46 års virke.
– Audun Vinger, Dagens Næringsliv, 05.11.2022«Surrender» - 2022
Selvbiografien til verdens mest latterliggjorte superstjerne gir ham en slags oppreisning. ... «Surrender» er utpreget litterær i stilen.
– Arild Rønsen, Nettavisen, 03.11.2022«Surrender» - 2022
Dette er en murstein; du skal gjennom godt og vel 500 sider. Men det er verdt det, og vel så det.
«Et lovet land» - 2022
«Uhyre velskrevet.»
– Inger Bentzrud, Dagbladet
«Et lovet land» - 2022
«Obama er en utsøkt forfatter. Ikke bare unngår denne boken det kjedsommelige, noe som ville være forventet, til og med tilgitt, av en så omfangsrik selvbiografi, men den er nesten gjennomgående en nytelse å lese, setning for setning, prosaen er tidvis praktfull, detaljnivået er finkornet og livaktig.»
– Chimamanda Ngozi Adichie, The New York Times
«Et lovet land» - 2022
"Det er en litterær storhet ved denne, helt klart — her er referanser til Hemingway og Yeats og dramatiske gjenfortellinger av høydepunkter og bunnpunkter fanget i en ofte Sorkin-aktig dialog. Men triumfene er heftet med grublende refleksjoner rundt de uungåelige begrensnignene som er lagt på presidentembetet. I dette overraskende fartsfylte bindet ligger motet ikke alltid i håpet, men i annerkjennelsen av hvor dårlig det er stilt med dette motet."
– Eli Stokols, Los Angeles Times
«Historiens taler» - 2022
«Montefiores bok inneholder taler til beundring, skremsel, overraskelse og håp. Les selv!»
– pål Veiden, Ordet - Kvartalskrift for riksmålsbevegelsen
«1000 års gleder og sorger» - 2022
«Ai Weiweis memoarer er fortellingen om hvordan kinesiske intellektuelle systematisk trakasseres og bringes til taushet eller eksil. Ei opprivende bok, skrevet for at vi ikke skal glemme. ...
I memoarboka «1000 års gleder og sorger» forteller Ai Weiwei den dramatiske livshistorien som nå har sendt ham i politisk eksil. Det var i det svarte hullet, «kidnappet av staten», at han bestemte seg for å sortere minnene og skrive dem ned, for sønnens skyld. Hukommelse er nemlig ingen høyt skattet dyd i dagens Kina. Allerede i bokas første side slår han an tonen når han beskriver fortida som «innhyllet i det dominerende politiske narrativets tykke tåke». Kinesernes åndsliv er utarmet; de har mistet evnen til å gjengi hendelser slik de faktisk var, mener Ai Weiwei. ...
– Kjetil Røed, Vårt Land«1000 års gleder og sorger» - 2022
«Når Ai Weiwei kommer med sine memoarer er det på tide å spisse ørene, for dette er en kunstner i særstilling, av flere grunner.
Han var den første kinesiske kunstneren som virkelig slo gjennom på den internasjonale, vestlig dominerte kunstscenen. Men også fordi han, hele veien, har vevd aksjonisme og politikk tett sammen med sin kunstneriske praksis. Med OL i Beijing og økt spenning mellom USA og Kina får hans kunst og tanker fornyet aktualitet.
Erindringsboka er overraskende personlig: den viktigste personen her – foruten forfatteren selv – er faren hans, poeten Ai Qing, som flere ganger gjennom livet hadde havnet i fengsel for sine skriverier og tanker. ...
Det jeg liker best ved 1000 års gleder og sorger er hvor tett politikk og kunst er vevd sammen. Ai mener at kunst som kun er laget for museer og gallerier er verdiløs, og tenker at kunstens oppgave er å vise andre mulige blikk på aktuelle politiske problemer og vanlige menneskers utfordringer. ...
Det er mye å lære om både kunst og liv i denne boka, hele veien direkte informert av Ai Weiweis egne erfaringer med den kinesiske stat. ...
For Ai Weiwei har kunst med solidaritet å gjøre, og muligheten til å synliggjøre hverdagsmenneskets stilt ovenfor en mektig stat (eller andre krefter som vil undertrykke den enkelte): «kunst er bare en forløper for kollektiv refleksjon: Den gir gruppen eller nasjonen en advarsel – og en mulighet for oppvåkning», sier han. Dette er inspirerende tanker. Det hjelper naturligvis også at Ai skriver svært godt. Hele boka er overraskende jordnær og intim i henvendelsen, og alle tankene om kunst er fullstendig blottet for jåleri»
– Therese Sollien, Aftenposten«1000 års gleder og sorger» - 2022
«Det er ikke bare sin egen bakgrunn han vil skildre når han skriver sine memoarer, «Tusen års gleder og sorger», som nå er kommet ut på norsk. Der handler det vel så mye om faren hans og kommunistpartiets herjinger. I 1967 ble den ni år gamle Ai Weiweis far, poeten Ai Qing, sendt til omskoleringsleir – såkalt reform gjennom arbeid– i et område som ble kalt «Lille Sibir» nordvest i Kina. Slik Ai Weiwei bruker sin egen oppvekst til å skildre en virkelighet som rammet svært mange i Kina under kulturrevolusjonen, gjør han det samme med kunstverket som trolig er hans mest kjente. Det heter «Solsikkefrø» og består av hundre millioner håndlagde solsikkefrø av keramikk. Ai Weiwei fylte galleriet Tate Modern med frøene sine i London i 2010. Poenget med verket er at hvert enkelt frø er forskjellig. Man kan plukke opp et frø og se hvor unikt det er. Men samtidig forsvinner de i mengden, i havet av frø som ligner.
Med teknologiske nyvinninger som ansiktsgjenkjennelse og overvåking av internett har friheten i Kina aldri vært mindre. Ai Weiwei plager myndighetene der det smerter som verst. Han kaller lederen Xi Jinpings slagord «Kinas drøm» for «Kinas mareritt».
I det blafrende lyset fra oljelampen forteller Ai Weiweis far fortellinger fra fortiden. Gjennom sin sønns øyne ser Ai Weiwei fremover. «Uten stemmer, varme og farge, uten andres oppmerksomhet, er jorden bare en stor ufølsom klump i verdensrommet», skriver han.
Å være en stemme med varme og farger som Ai Weiwei blir stadig vanskeligere i Kina.»
«1000 års gleder og sorger» - 2022
«... Han var tidlig ute med å forstå digitaliseringens rekkevidde, og skyhøyt aktivitetsnivå på internett har vært viktig i hans langvarige kamp mot Kinas autoritære styre og den overvåkningen det har utsatt ham for. Det har dessuten bidratt til hans ruvende karriere som kunstner verden over. I Ais tilfelle er aktivitetene vanskelige å skille fra hverandre, og forholdet mellom kunst og politikk er da også et avgjørende anliggende boka gjennom. Selv omtaler Ai seg som «født kontrær».
«1000 års gleder og sorger» er illustrert med fotografier og hovedpersonens egne tegninger og bærer undertittelen «Memoarer». Udekkende er begrepet ikke, men det gjorde likevel at jeg forventet en annen bok enn den det er tale om. Nesten like mye som Ais minner om eget liv viser dette seg å være et portrett av mennesket bak diktet bokas tittel er hentet fra: forfatterens far, poeten Ai Qing, medlemmet av kommunistpartiet som etter en lovende skrivekarriere ble fornedret gang på gang fordi han ble utpekt som høyreavviker. ...
«1000 års gleder og sorger» er i det hele tatt like mye som en livsskildring en bok om makt og utøvelsen av den. At den norske utgaven lanseres ved begynnelsen av OL i Kina, er neppe tilfeldig: Regimet kommer mildt sagt dårlig fra Ais bok. I tillegg får vestlige land skarp kritikk – for unnfallenhet i møte med kinesiske menneskerettighetsbrudd. ...
Det er da heller ikke prosaen som gjør «1000 års gleder og sorger» til en givende opplevelse. Dét er det Ais oppsiktsvekkende historie og standhaftighet som ytringsfrihetsaktivist som gjør.»– Kåre Bulie, Klassekampen
– Knut Hoem, nrk.no«1000 års gleder og sorger» - 2022
«1000 års gleder og sorger er usedvanlig gripende, morsomme, lærerike og fascinerende memoarer fra kunstneren Ai Weiwei. ...
1000 års gleder og sorger er herved varmt anbefalt»
– Espen Hauglid, Morgenbladet«1000 års gleder og sorger» - 2022
«1000 års gleder og sorger er like kjærlig mot kunstnerens far som den er nådeløse mot Kinas myndigheter.
... «Staten var en maskin som sugde til seg minner og bleket dem hvite.» Det skriver den kinesiske kunstneren Ai Weiwei i sine memoarer. Nettopp fordi selve det å minnes er en opposisjonell handling i et diktatur som stadig reviderer historien, er boken blitt noe mer og noe annet enn en vellykket kunstners selvbiografi.»
«Et lovet land» - 2020
«Sætter helt ny standard for politisk litteratur.»
– Politiken
– Inger Bentzrud, Dagbladet, 18.11.2020«Et lovet land» - 2020
«Uhyre velskrevet.»
At Ai Weiwei er sint, gjennomsyrer hele boka - og med god grunn. Som leser rives man med av hans rettferdige harme.
... 3. april 2011 skulle han fly til en utstillingsåpning i Taipei, men ble tatt på flyplassen i Beijing, iført en svart hette med påskriften «mistenkt» og ført til ukjent sted. Oppholdet i det svarte hullet skulle vare i 81 dager. Planen om memoarene ble til der, for at sønnen Ai Lao (f. 2009) aldri skal glemme. Historien er like uforglemmelig for oss andre.»
«Et lovet land» - 2020
«Som forfatter er Obama god til å balansere fremstillingen mellom det politiske og det personlige, og tross 800 sider blir boken aldri kjedelig.»
– Erlend Liisberg, Bergens Tidende
«Et lovet land» - 2020
«En verdig historie»
– Sindre Hovdenakk, VG
«Et lovet land» - 2020
«Uhyre velskrevne erindringer»
– Kristeligt Dagblad
«Et lovet land» - 2020
«En gave. En tiltrængt hilsen fra et andet Amerika»
– Altinget
«Et lovet land» - 2020
«I ei høgst lesverdig bok skildrar Barack Obama avmakta til verdas mektigaste mann.»
«Det gjer godt å bli mint om at ein amerikansk president kan vera både anstendig, klok, idealistisk og avbalansert.»
– Tom Hetland, Stavanger Aftenblad
– Eli Stokols, Los Angeles Times, 17.11.2020«Et lovet land» - 2020
"Det er en litterær storhet ved denne, helt klart — her er referanser til Hemingway og Yeats og dramatiske gjenfortellinger av høydepunkter og bunnpunkter fanget i en ofte Sorkin-aktig dialog. Men triumfene er heftet med grublende refleksjoner rundt de uungåelige begrensnignene som er lagt på presidentembetet. I dette overraskende fartsfylte bindet ligger motet ikke alltid i håpet, men i annerkjennelsen av hvor dårlig det er stilt med dette motet."
– Chimamanda Ngozi Adichie, The New York Times, 13.11.2020«Et lovet land» - 2020
«Obama er en utsøkt forfatter. Ikke bare unngår denne boken det kjedsommelige, noe som ville være forventet, til og med tilgitt, av en så omfangsrik selvbiografi, men den er nesten gjennomgående en nytelse å lese, setning for setning, prosaen er tidvis praktfull, detaljnivået er finkornet og livaktig.»
«Et lovet land» - 2020
«Setter en helt ny standard for presidentmemoarer»
«Det er mange grunner til å lese Et lovet land. Vil man forstå mer om hvordan amerikansk politikk blir til, gir Obama god innsikt. Og om man rett og slett lengter tilbake til en tid hvor presidenter oppførte seg dannet og fulgte reglene, er dette en god bok å sette seg ned med.»– Gunnar Kagge, Aftenposten
«Et lovet land» - 2020
«Boka er lang, omstendeleg og tettskriven - men likevel særs underhaldande, velskrive og lettlest.»
«Konklusjonen etter å ha lest boka er kanskje banal, men likefullt ekte: Barack Obama er berre eit vanleg menneske som fekk eit ekstraordinært verv. Og han har openbert heilt ekstraordinære tale- og skrivegåver.»– Emil André Erstad, Vårt Land
«Jerusalem - Del 1: Jødedommen» - 2020
"Om Jerusalem kanskje ikke er «ryggrad» for verdenshistorien, har byen nok vanvidd og lidelse, skjønnhet og triumf til at den er vel verdt en så solid livsskildring."
– Jon Rognlien, Dagbladet
«Jerusalem - Del 1: Jødedommen» - 2020
"Sebag Montefiores bok er ikke analytisk og teoretisk. Den er en fortelling. Den er skrevet av en som liker å fortelle, og det er en fortelling fra virkeligheten. Mer medrivende kan ikke en fortelling bli. Og endatil lærer vi noe."
– Erling Rimehaug, Vårt Land
«Jerusalem - Del 1: Jødedommen» - 2020
"Fokuset på familier og
enkeltskjebner gir også mye rom til noe
av det som kanskje er Montefiores største
styrke som historiker: de små, talende
anekdotene om mer eller mindre viktige
personligheter som gir farge og liv til Jerusalems
historie [...]
Også de mer kjente profilene blir portrettert
med minneverdig skarphet. Bare
prøv å glemme bildet av den aldrende,
stadig mer paranoide Herodes den Store
som – etter å ha tatt livet av sin kone og
to av sine barn – må gi etter for sykdom:
Han får kløe over hele kroppen, en klar,
stinkende veske siver ut, og kjønnsorganene
svulmer opp inntil penis og pung
sprekker og markinfisert koldbrannmaterie
tyter ut. Hvilket grotesk og gripende
bilde på en råtnende konge i et råtnende
hoff!
Likevel er Montefiore aldri naiv i bruken
av slike historier. Han understreker at
det var et vanlig grep blant historikere å la
skurkene i fortellingene sine dø på vanvittige
måter, for å vise at de var utestengt fra
det gode, guddommelige selskap. «Mange
andre syndere, blant annet Judas Iskariot,
ble tildelt lignende markbefengte, tarmog
pungeksploderende endelikt.»
Utpreget kildekritisk. Mer generelt er
Montefiore ikke bare utpreget kildekritisk,
men også flink til å bruke kildematerialet
– en inskripsjon her, et forkullet skjelett
der – på en slik måte at historikerens arbeid
blir gjennomsiktig for leseren.
Slik avdekkes Jerusalems historie lag
for lag."– Carl Joakim Gagnon, Morgenbladet
«Overvåket» - 2015
"Systematisk fremstilling av hva Edward Snowden egentlig avslørte.(...)Greenwalds personlige kampskrift byr på den beste gjennomgangen av Snowden-avsløringene så langt."
– Sten Inge Jørgensen, VG
«Overvåket» - 2015
"Når siste side av denne sanne thrilleren er lest, vet du at den ikke ferdig - og at utfallet trolig vil påvirke deg."
– Drammens Tidende
– Torstein Hvattum, Aftenposten«Overvåket» - 2015
"Den spektakulære historien om Edward Snowdons uredde avsløring av omfattende amerikansk og britisk etterretning, ryster oss."
«Overvåket» - 2015
"Glenn Greenwalds bok om Snowden-avsløringene er ikke for de lettskremte. Erna og Jens bør pugge den.(...)Nå bør de lese Greenwalds Snowden-bok, for å forstå hvorfor det er så viktig."
– Frode Bjerkestrand, Bergens Tidende
«Overvåket» - 2015
"En thriller som kan skremme vettet av deg - fordi den er sann. (...) Boka er godt skrevet og oversatt, selv om midtpartiet tidvis blir svært teknisk - dette er jo avsløring av teknologiske virkemidler. Greenwald er overbevisende. Selv om han i partier kan virke paranoid, har han også gode grunner til å være det. Og nok en gang bekreftes bildet av Edward Snowdens personlige mot, integritet og viktige varsling. Norskvesteuropeiskeropeiske myndigheter kommer aldri til å gi ham asyl. Ikke fordi han ikke fortjener det, men fordi de selv har skitt på vingene, og fordi de aldri ville våge."
– Andreas Wiese, Dagbladet
«Overvåket» - 2015
"Den amerikanske journalisten Glenn Greenwald gir en god introduksjon til hva Snowden-saken handler om."
– Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv