Laster...
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
Første verdenskrig sett fra enkeltmenneskers
perspektiv. Skandinavias beste historieformidler,
svenske Peter Englund, skriver om første
verdenskrig i sin nyeste bok.– Sten Inge Jørgensen, VG
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
En sterk bok om krigens galskap, der tragedien er større enn skjønnheten. (...) Peter Englund gjør inntrykk på sine lesere
– Jens Vetland, Fædrelandsvennen
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
“Mesterlig Englund”
– Ulf Andenæs, Aftenposten
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
(...) En bok leseren blir klokere av. Ikke minst gjennom Englunds enorme utbud av kunnskaper og anekdoter som fyller de høyst lesverdige fotnotene.
– Leif Ekle, NRK P2 Kulturnytt
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
En krigsbok man blir pasifist av å lese (...) Boka har skjønnlitterære kvaliteter, samtidig som den er veldokumentert. Og selv om framstillingen er sentrert om det lille mennesket i krigens uoversiktlighet, gir Englund også små glimt inn i det store bildet med lesverdige fotnoter. Dette er ei bok til å bli beveget av, klok av og fredselsker av.
– Gudleiv Forr, Dagbladet
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
(...)
Englunds fortjeneste er derfor at han
evner å få fram hva det ville si
å være menneske i årene
1914–1918, at han formår å
dukke ned i terrenget, ned i
all den lidelsen og galskapen
hvis sum vi omtaler som
«første verdenskrig»– Torgeir E. Sæveraas, Klassekampen
«Krigens skjønnhet og sorg» - 2011
(...)
Englunds bok er et aktuelt bidrag
til opplysning, fordi den viser at krigens
ødeleggelseskrefter fremdeles er til stede
på alle nivåer – fra de storpolitiske og
strategiske overveielsene til den nære og
enkle personlige kampen om å overleve.– Trond Berg Eriksen, Morgenbladet
«Amerikahuset» - 2009
«Sven Olov Karlsson fører en sjelden penn. I Amerikahuset når han nye høyder, særlig av språklig og miljøbeskrivende art. Forfatteren tegner et kopende og slarvende bygdemiljø med ekspertise og malise, med høydepunkter tett som hagl. Og når han beskriver et ansikt som «plutselig så ut til å øve seg på alderdommen», lar man seg imponere.»
– Aftenposten
«Amerikahuset» - 2009
«Mest av allt är Amerikahuset en roman som bultar av berättarglädje, som tar en vid handen … Sven Olov Karlsson är en författare som både kan registrera detaljer, måla en stor kuliss, och ända driva en historia framåt. Han gestaltar med finaste skärpa hur chansen till någorlunda lycka bara kan rinna ur händerna. Romanen vibrerar av ett slags saklig destruktivitet. Det är egentligen inte de enskilda karaktärerna som fyller boken med liv utan skildringarna av deras tysta, gemensamma misslyckanden.»
– Dagens Nyheter
«Amerikahuset» - 2009
«En STOR perle. Vond og vakker, en selsom vev av forunderlige og lattervekkende småskjebner mot et bakteppe av de virkelig tunge og uforsonlige skjebnene. Hvert enkelt menneske går med sin egen families bitre generasjonsåk på skuldrene, vennskap og uvennskap, hevn og tilgivelse i en sann smeltedigel av følelser. Språket er et eventyr i seg selv, hvordan forfatteren med utrolig få ord greier å få karakteren smack på plass i hodet på meg som leser.
Jeg lo mange ganger av de finurlige beskrivelsene hans, og andre ganger måtte jeg bare ta en lesepause, fordi historien var for vond å ta innover seg. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å filleriste hele gjengen og be dem ta seg sammen!»– Anne B. Ragde
«Amerikahuset» - 2009
«Amerikahuset är en bok som luktar – av koskit, stekt fläsk och varmkörda dieselmotorer, eller av gammal fylla, senvinterdimma och sängrökning. Till sist behöver det inte sägas längre, man känner det ändå, för miljöskildringen är suverän. Sven Olov Karlsson kan som få beskriva bönders liv och drömmar, så långt från Katthult man kan komma, och han har också en sällsam förmåga att beskriva in på bara benen den mänskliga nöd som grasserar likt pesten i byar på landet, i Sverige, idag.»
– Svenska Dagbladet
«Amerikahuset» - 2009
«Sven Olov Karlssons skildring av tilværelsen av landsbygda, får deg til å prise deg lykkelig for at du selv bor et sted det går an å gå seg vill i bygatene. For er det noe han er god på, så er det miljøskildring. Han skriver så det diktede forfallet nesten antar fysiske dimensjoner. Vi kjenner lukten av buskap som dør på bås, av kjellere uten ventilasjon, av fylleånde, av grådighet og mistenksomhet og innfult nag»
– Adresseavisen
