Laster...
– Espen Ottosen, Dagen, 16.12.2025«Integreringen som ikke gikk seg til» - 2025
Almir Martin går i en ny bok inn i en rekke vanskelige spørsmål som handler om integrering av innvandrere [...] Jeg synes han skriver klokt om hvordan barnehager bør håndtere barnehijab, om skoleturer og svømmeundervisning i barneskolen, og om utfordringer som oppstår når elever ikke vil håndhilse på kvinnelige lærere eller krever at KRLE-undervisningen ikke diskuterer islam kritisk. Mange av eksemplene han trekker fram er gode og tankevekkende.
– Mikkel Ihle Tande, Subjekt, 04.11.2025«Integreringen som ikke gikk seg til» - 2025
I boken «Integreringen som ikke gikk seg til» tar Almir Martin et nådeløst oppgjør med norsk naivitet. Det er mange offentlig ansatte som burde få denne til jul.
– Stian Dalberg, Würmstuggu, 01.11.2025«Integreringen som ikke gikk seg til» - 2025
Integreringen som ikke gikk seg til anbefales herved for lærere og andre som har sitt daglige virke i utdanningsfeltet, samt folk, og særlig de med makt, som bekymrer seg for manglende integrering og tilhørende problemer som utenforskap og parallellsamfunn.
– Hans Jacob Huun Thomsen, Minerva, 31.10.2025«Integreringen som ikke gikk seg til» - 2025
Almir Martin kjenner kjenner realitetene på bakken, og skriver oppklarende og direkte om integrering i sin debutbok.
«Å leve en drøm - Min afrikanske arv» - 2022
"Selv for en nordmann, som er vokst opp i et relativt homogent samfunn, gjør det sterkt inntrykk å lese om Barack Obamas famlende forsøk på å finne sin plass i verden. For amerikanere, som lever nærmere raseproblematikken, må fortellingen ha virket skjellsettende."
– Sten Inge Jørgensen, VG
«Å leve en drøm - Min afrikanske arv» - 2022
"Barack Obamas selvbiografi ”Å leve en drøm” er sterk. Boken bør leses av alle som er interessert i politikk generelt og i amerikansk politikk spesielt. Og den bør leses nå."
– Tarjei Skirbekk, NRK
«Å leve en drøm - Min afrikanske arv» - 2022
"Å leve en drøm er en velskrevet og tidvis poetisk skildring av en ung manns forsøk på å forsone seg med en far som forsvant"
– Ketil Raknes, Morgenbladet
«Å leve en drøm - Min afrikanske arv» - 2022
"Å leve en drøm - min afrikanske arv er fascinerende lesning, og den gir god innsikt i hvorfor Barack Obama framstår som en hel folkebevegelse for forandring av det amerikanske samfunnet"
– Anne Thurmann-Nielsen, Dagbladet
«Å leve en drøm - Min afrikanske arv» - 2022
"Kanskje den mest velskrevne memoarboka noen gang gitt ut av en amerikansk politiker"
– Time Magazine
«Å leve en drøm - Min afrikanske arv» - 2022
"Å leve en drøm er en sterk og på mange måter imponerende bok"
– Per Kristian Haugen, Aftenposten
«Haugianerne» - 2022
[...] den mest dyptpløyende studien jeg har lest om de skjelv som rystet Danmark-Norge i den grad at øvrigheten tok til å forfølge vekkelsespredikanter, og buret dem inne.
Og den har den romanens språklige og dramaturgiske kvaliteter.– Fartein Horgar, Adresseavisen
«Haugianerne» - 2022
det er det sterkaste og mest fengslande historieverket eg har lese på lang tid.
– Tom Hetland, Stavanger Aftenblad
«Haugianerne» - 2022
«Med «Haugianerne» har Trygve Riiser Gundersen skrevet ny Norgeshistorie av ypperste merke.
... til tross for omfanget, er «Haugianerne» en fascinerende thriller av det intellektuelle slaget. Med stort engasjement skriver han så det gnistrer, diskuterer kilder og skildrer konflikter mellom fant og fut, prest og menighet, øvrighet og allmue. Nærmere bestemt leser Gundersen seg baklengs gjennom historien i et forsøk på å vise oss hvordan haugianerne framsto i deres egen samtid.»– Marius Wulfsberg, Dagbladet
– Sofie Marhaug, Vinduet, 26.08.2022«Haugianerne» - 2022
«Riiser Gundersen gir verktøy, lesninger og anekdoter som gir bedre forståelse for hvordan haugianismen kunne oppstå og hvorfor haugianernes arv kan forvaltes så ulikt.
– Tore Renberg, Vinduet, 26.08.2022«Haugianerne» - 2022
«Ved å lese denne boken, som er essayistisk og springende, som Karl Ove Knausgårds bøker, som er påståelige og tvilende, som Enquists bøker, som er levendegjørende, som Peter Englunds bøker, opplever jeg det følgende: Jeg opplever historiens nærvær. ... En skikkelig levende bok, en grundig bok, en ekte god bok.»
«Haugianerne» - 2022
«et er skrevet mange bøker om Hauge og bevegelsen hans i de siste 150 årene. Likevel er Riiser Gundersens bok preget av undring over alle spørsmålene som ikke er stilt, alle kildene som ikke er blitt utnyttet. Det er en bok som gir ny, og til dels overraskende innsikt. ... Dessuten er det en medrivende fortelling. Riiser Gundersen har bevisst villet skape en ny form for sakprosa, en faglig forsvarlig avhandling som samtidig har formen som en historisk roman. Han lar oss smake, lukte, lytte til fortiden. Vi kjenner vinden piske, kulda bite, føttene synke ned i søla. Vi kjenner stanken av fattigdom, hører raslingen av overklassens silkekjoler. Det ligger en grundig research bak slikt, pluss en god del fantasi og formuleringsevne. ... Riiser Gundersen går lenger enn til å lete etter Hauges opprinnelige teologi og strategi. Han lar Hauge stige ut av kirkehistorien og inn i den allmenne historiens spørsmål om makt, kontroll, økonomi og fordeling. Da får vi ikke bare et nytt bilde av haugianerne, men et nytt bilde av samfunnet»
– Erling Rimehaug, Vårt Land
«Haugianerne» - 2022
«Riiser Gundersen har gitt oss første delen av ei revurdering av norsk syttenhundretalshistorie, og venteleg vil det andre bandet som er annonsert gi ei tilsvarande revurdering av 1800-talet. Den relativt unge forfattaren (f. 1970) skriv med omfattande kunnskapar, har eit drivande sakprosaspråk og avgjort eit dramaturgisk talent. Han skriv med ein lidenskap som er tilbakehalden, men av og til ikkje kan løynast, som når han skriv om forgangne tiders dom over dei som ikkje var sterke nok til å halde fengsel og trakassering ut. ... Denne lesaren er, etter å ha lese første bandet av «Haugianerne», meir og meir overtydd om at eit storverk er i emning.»
– Edvard Hoem, Klassekampen
– Knut Hoem, NRK«Haugianerne» - 2022
«Haugianerne er en snedig fortalt historie og en intellektuell kraftprestasjon, som kan bidra til at vi forstår oss selv litt bedre.»
– Anders Johansen, Prosa«Haugianerne» - 2022
«Haugianerne har alt hva man kan finne på å kreve av grundighet, oversikt og kritisk refleksjon. Men å lese den, er som å lese en roman.»
«Fortellingen om haugianerne «binder sammen erfaringer, strukturer og kamper som sjelden er synlige, og som vi sjelden ser i sammenheng», skriver Riiser Gundersen. Dermed gjør den det mulig «å fortelle en ny historie om Norge». Det er et høyt mål å sette seg med en bok – men jammen tror jeg ikke det lykkes ganske fortreffelig!»
«At denne boken er blitt virkelig spennende å lese, skyldes at den henter så mange glemte historier fram i dagen igjen – historier om bondeopprør og gruvestreiker, vekkelser og religiøse svermerier – for å gi et aldeles uvanlig rikt og nært og levende historisk bilde.»
«Når språket i denne boken må sies å være helt uvanlig rikt og levende, er det blant annet på grunn av denne sansen for virkemidler man ellers tar for å være poetiske. Den gjør seg gjeldende både i stort og smått.»
– Erik Haualand, Presteforeningen«Haugianerne» - 2022
«umåtelig interessant. ... Det er bare å gratulere med Brageprisen. Den var vel fortjent.»
– Marianne Andresen, Bærum bibliotek, 26.04.2019«Daisy Jones & The Six» - 2021
"Dette er rett og slett en juksebiografi, skrevet i intervjuform og svært troverdig. Som leser glemmer man fort at dette ikke er sant, fordi det føles sant og historien har likhetstrekk med historien til for eksempel Fleetwood Mac. Eller tenk om Janis Joplin hadde blitt med i «The Rolling Stones»!
Daisy er rikmannsdatteren, som er usedvanlig vakker og totalt oversett av sine berømte foreldre. Bare 14 år gammel begynner hun å vanke i barene på Sunset Strip i LA og endelig føler hun at hun blir sett. Hun får mye oppmerksomhet og blir fort voksen, men hun er mye mer enn et vakkert fjes. Hun kan synge som en gudinne, men først og fremst utvikler hun seg til en knallgod låtskriver.
I am not a muse.
I am the somebody.
End of fucking story.
(Daisy Jones)
I en annen del av USA vokser brødrene Billy og Graham Dunne opp. Det eneste de har igjen etter faren som stakk av er gitaren hans. En gammel Silvertone og fra da av gjør de ikke annet enn å spille. Etter hvert knytter de til seg fire andre musikere og danner gruppen The Six. På en fest i LA møter de Daisy, og resten er- vel en skikkelig god historie.
Dette er kanskje ikke et litterært mesterverk, men utrolig leseverdig og nå blir det tv-serie også! Jeg gleder meg. Ligget på toppen av bestselgerlistene i USA har den også gjort. Boken er ikke oversatt til norsk enda, men kan bestilles på engelsk her:
– Erik Valebrokk, erikvalebrokk.no, 13.04.2019«Daisy Jones & The Six» - 2021
Aldri hørt om Daisy Jones & The Six, sier du? Hva med albumet Aurora? På slutten av 70-tallet var sanger som «Turn It Off», «This Could Get Ugly» og «Impossible Woman» overalt. Bare synd ingen har hørt disse sangene i virkeligheten. I amerikanske Taylor Jenkins’ Reids siste roman Daisy Jones & The Six forteller hun historien om det fiktive californiabandet gjennom øyevitneskildringer fra bandmedlemmene selv, familie, venner og samarbeidspartnere. Med en ikke ubetydelig eleganse gir hun liv og følelser til syv musikere som prøver å overleve og holde sammen under de elleville forholdene som rådet i musikkbransjen i dets aller mest eksessive tiår.
Det er umulig ikke å tenke på Fleetwood Mac og innspillingen av Rumours når du leser Daisy Jones & The Six. Det klassiske 1977-albumet var da også utgangspunktet for Jenkins Reid da hun startet arbeidet med romanen, og i særdeleshet forholdet mellom Stevie Nicks og Lindsey Buckingham. Romanens sentrale figurer, Daisy Jones og Billy Dunne, har åpenbare likhetstrekk med de to, men de er også tydelig fiktive personer, med sine egne oppdiktede historier.
Innspillingen av Daisy Jones & The Six’ eneste album er en fest å lese om. All handling presenteres som innledningsvis nevnt i intervjuform, og etterretteligheten til aktørene settes på prøve når de gjenforteller episoder og anekdoter på forskjellig vis. Sannheten finnes kanskje et sted midt imellom. På denne måten benytter romanen en velkjent fortellerform, blant annet fra musikkjournalistikken, men der det ofte dreier seg om et kortere tids- og/eller handlingsforløp, dekker Daisy Jones & The Six en tidsramme som strekker seg fra 1965 til bandets siste konsert, 12. juli 1979. Ingen har noen sinne fått vite sannheten om hvorfor bandet gikk i oppløsning på denne datoen. Før nå.Dette er en roman som bør appelere til alle som satte pris på den tidligere Rolling Stone-journalisten Cameron Crowes film Almost Famous om det fiktive bandet Stillwater, og selvsagt alle som har lest en rockbiografi eller to, for eksempel Stephen Davis’ uautoriserte Led Zeppelin-biografi Hammer Of The Gods eller Mötley Crüe-medlemmenes egen (fortalt til Neil Strauss) The Dirt som nå er blitt til en middels vellykket Netflix-film. Den bør også appelere til den som lar seg fascinere av mytene rundt band og artister som nettopp Fleetwood Mac og Eagles, men også Jackson Browne, Joni Mitchell, Linda Ronstadt, Carly Simon, Warren Zevon og alle de andre som bidro til å gjøre California til et musikkens ground zero på 60- og 70-tallet.
Det Taylor Jenkins Reid først og fremst gjør er likevel ikke å skrive om selve musikkscenen, men om kvinnenes plass i den. Med alt hennes romanfigurer Daisy Jones og Karen Sirko står overfor viser hun hvor mannsdominert og sexistisk bransjen var, noe ganske mange kvinnelige artister nok fremdeles vil hevde den er. En av de mest talende replikkene i romanen – som både sier noe om hvor drøyt alt var og samtidig distanserer aktørene fra deres tidligere liv – kommer fra The Six-trommeslager Warren Rhodes i det siste kapittelet «Then & Now»: Now I live in Tarzana, California, in a huge house surrounded by strip malls, my kids are in college, and no one asks me to sign their tits anymore.
Noe som for øvrig er imponerende er at Taylor Jenkins Reid har skrevet tekster til samtlige av de ti låtene på Aurora og samlet dem bakerst i boken. De er forbausende gode til å være skrevet av en som ikke har skrevet en sang i sitt liv, og ikke minst virker de troverdige i forhold til gnisningene mellom Daisy og Billy. Beskrivelsene av sangene gir meg også lyst til å høre dem. Aurora virker rett og slett som det kuleste albumet du aldri har hørt!
Daisy Jones & The Six er i ferd med å bli en 13 episoders TV-serie produsert av Amazon med Reese Witherspoon i hovedrollen, og da må nødvendigvis noen skrive musikk til tekstene. Om ikke annet vil det bli interessant, og med et så godt utgangspunkt som denne romanen er, kan det slumpe til å bli en god TV-serie også. Mens jeg venter på at den skal bli ferdig, hører jeg Rumours noen ganger til. Det finnes adskillig verre måter å korte ned ventetiden på.
– Elise Cathrin, Elisecathrin.com, 18.03.2019«Daisy Jones & The Six» - 2021
" Boka er fantastisk! Godt komponert, original og underhaldning frå ende til annan. Eg slukte kvar einaste linje, og sjølv om eg elsker å lese, er det sjeldan eg koser meg så heilhjarta med ei bok. (...) ein lesefest av dei absolutt sjeldne. Løp og kjøp!"
"... ein lesefest av dei absolutt sjeldne. Løp og kjøp!"
«Å leve en drøm» - 2009
"Boken er godt skrevet, interessant og ikke minst svært tidsaktuell. "
– Tarjei Skirbekk, NRK
«Å leve en drøm» - 2009
"En velskrevet og ærlig bok om hva det vil si å vokse opp med både en svart og en hvit identitet"
– Per Kristian Haugen, Aftenposten
«Å leve en drøm» - 2009
"Velskrevet om jakten på egen identitet"
– Anne Thurmann-Nielsen, Dagbladet
«Å leve en drøm» - 2009
"Mens de fleste norske politikere knapt klarer å skrive en lesbar kronikk har USAs fremste politiske stjerneskudd, Barack Obama, i en alder av 46 år, publisert to selvbiografiske bøker som demonstrerer betydelig analytisk og litterær evne. (...) Det er liten tvil om at supersentristen og brobyggeren Obama har et gjennomtenkt politisk prosjekt som løftes frem av eksepsjonelle formidlingsevner. Både litterært og innholdsmessig fremstår hans forfatterskap som det mest interessante i amerikansk politikk. Dermed er det all grunn for norske lesere til å stifte nærmere bekjentskap med Obamas gandhiske univers der drømmen om menneskets fornuft og godhet er en livsnødvendighet"
– Ketil Raknes, Morgenbladet
