I boken setter forfatter Marius Gulbranson Nordby lyset på det norske klimasøksmålet, saken der Grunnlovens miljøbestemmelse stod mot utvidelsen av det norske oljeeventyret, og tapte. Forfatteren argumenterer for hvorfor dommen bestod av svak virkelighetsforståelse og dårlig jus, og at Høyesterett hverken tok Grunnloven eller klimakrisen på alvor. Dette er også en historie om maktfordeling, om demokrati og om statsmaktens yttergrenser.

Kvelden 14. februar 2017 gir NRK ordet til en mager mann med lyst, bustete hår. Mannen er regjeringsadvokat i Norge; det er hans kontor som representerer staten i domstolene når staten blir saksøkt. Det er uvanlig at han fører saker personlig, men denne gangen er det annerledes. Fredrik Sejersted forbereder seg på å gå i retten. Om saken sier han:

«Søksmålet er et forsøk på å rettsliggjøre denne prosessen og flytte den vekk fra de demokratiske politiske prosesser og over til domstolene.»

Tonen er satt for en av de viktigste sakene som har gått i norske domstoler siden krigen.

«Det vil føra for langt å referera kritikken hans i detalj. Men eit sentralt punkt hos Nordby er at retten har teke for lite omsyn til ordlyden i paragrafen, og for mykje til «lovgivarviljen». Når regjeringsadvokat Fredrik Sejersted viste til at miljøparagrafen måtte tolkast i lys av at Stortinget i ettertid hadde gitt grønt lys for auka oljeutvinning, og fekk retten med seg på det, viser det ifølgje Nordby at paragrafen er tømt for kraft, og at politikarane i realiteten får det som dei vil.»

«Søksmålet er et forsøk på å rettsliggjøre denne prosessen og flytte den vekk fra de demokratiske politiske prosesser og over til domstolene.»

Tonen er satt for en av de viktigste sakene som har gått i norske domstoler siden krigen.

Meny

Det store klimasøksmålet