Hvem er vi i relasjon til andre, til familien? Hva betyr størrelser som arv og slekt? I diktsamlingen Farget flekket nå dreier det seg om å forstå seg selv i rekken av mennesker, generasjonenes arv og spor, «mødrelinjene», som det står i et av diktene. Men dette er også en feministisk diktsamling som handler om å være ung kvinne i dag; om konsentrasjon og forstyrrelser, om den påtrengende, altoppslukende, intense verdenen man skal finne sin plass i.

I Farget flekket nå står et jeg med blekk på fingrene. Hun ser på seg selv, men blir også sett på. Hun søker å forstå seg selv i et kaotisk nå, men er farget og flekket av fortid og nåtid, av familie og av blikk, både andres og sitt eget. Hvilke utsider må man utforske for å finne ut av sitt indre?

Hun finner kjærlighetsbrevene fra sin morfar til sin mormor, og sin farfars notater til barnebarna om livet under krigen. Og hun arver et armbånd fra moren. Som det heter i et av diktene:

finner jeg ut av slekten

finner jeg ut av meg selv

trodde jeg lenge

Midt i en sommer med syriner, midt i en øl og en forelskelse, en samtale, midt i sin egen fødsel. Hun er midt i alt det klistrende, klebrige og glitrende som utgjør et nå, midt i noe farget og flekket.

«Diktene har en [...] søkende stil; de avbryter seg sjøl, inneholder en rekke referanser til andre poeter og hopper raskt fra det meningstette til det hverdagslige. Tonen framstår likevel ikke som skjør eller vaklende, men som en stemme som tar form i en verden av innflytelser og mannlig dominans. Gjentakelsen av ordet «poet» kommer mot slutten av boka, og vekker først følelser av flauhet, men så et bevisst valg om å stå i det: «poeten jeg». Dermed er dette også en skriftlig form for tilblivelse, en følelse av et «jeg» som vokser fram av ord.»

«Midt i utforskninga av fortida og forsøket på å være mer til stede i nået, søker poeten til samtidige kvinnestemmer som Cecilie Løveid, Eileen Myles, Sara Ahmed og Suzanne Brøgger. Men hun søker også til sine egne ord, farga av fortidas fyllepenn, men samtidig med et ønske om å ta plassen sin i samtida, forankra i følelsene. I en av de seinere diktene beskriver hun, med en herlig sanselighet, smaken og teksturen av et bakverk med ´den crispy / butterdeigen / som gnikker seg / mot ganen min´.»

Hun finner kjærlighetsbrevene fra sin morfar til sin mormor, og sin farfars notater til barnebarna om livet under krigen. Og hun arver et armbånd fra moren. Som det heter i et av diktene:

finner jeg ut av slekten

finner jeg ut av meg selv

trodde jeg lenge

Meny

Farget flekket nå