Det er fredag den 19. mai 2000. Klokken er 18.30. Stine Sofie Sørstrønen (8) vinker til faren sin og går sammen med venninnen Lena Sløgedal Paulsen (10) ut gjennom døren på den hvite firemannsboligen i Eidsvollsmanns Mørchs gate i Kristiansand. Med seg har de en pose med badetøy, håndklær og halvannen liter Siesta-brus. Stine Sofie har fått nye rulleskøyter av pappa i dag, og gleder seg til å prøve dem. Men først skal de to venninnene gå og bade i vannet 3. Stampe. Det er mildt i været, akkurat passe til å ta seg et kort bad. Jentene går sammen på den smale grusveien inn i Baneheia.

For elleve år siden rystet to drap Norge og vekket et nasjonalt traume. Flere av menneskene som arbeidet tett med saken – journalister, politi, hjelpemannskap – ble så sterkt preget at de måtte sykmeldes. Den dag i dag, over ti år etter, preger Baneheia-saken fortsatt menneskene som var med i oppklaringen av drapene.

Hilde Moi skildrer leteaksjonen, den kollektive sorgen og politiets jakt på gjerningsmennene. Det er en sterk og sober bok om hvordan et lite samfunn gjennomlever en enorm katastrofe.

(...) I all dens nøkterne saklighet er dette like fullt en sterk og gripende bok, mye på grunn av sakens ubegripelig brutale og meningsløse karakter, men altså også takket være godt forfatterhåndverk og edruelig journalistikk. Hilde Mois fortløpende fremstilling av hendelsene, saken, savnet og sorgen er klok og etterrettelig, varsom, hensynsfull og velfundert. Alt henger sammen, ingen hendelser er isolerte tildragelser som finner sted i et vakuum, og Hilde Moi har et utmerket journalistisk grep om alle trådene i det hele.

Hilde Moi skildrer leteaksjonen, den kollektive sorgen og politiets jakt på gjerningsmennene. Det er en sterk og sober bok om hvordan et lite samfunn gjennomlever en enorm katastrofe.

Meny

Savnet i Baneheia