Det er en uendelig trist dag i Vintervik da de alle samles for å minnes mannskapet på reketråleren «Una».
Så ble de fem røde rosene kastet i bølgene. Det var som om folkemengden holdt pusten – stille, stille stod de der – og bølgene skylte over rosene som hadde blodets farge, grep fatt i dem og førte dem stadig lenger vekk fra land. Ut mot havet. Da siste vers av sjømannssalmen lød, sang også Mattias med.
La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet mig over.
Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller.
I evighetens lyse land.
