Udåder

Victoria våget ikke se på moren, klarte ikke. Tårene var ikke langt unna. En del av henne ville rope ut at hun hadde opplevd noe grusomt, noe hun forsøkte å glemme. Noe som ikke var hennes skyld.

– Så hyggelig at du kom, mor, var alt hun klarte å si. Røsten hennes dirret.

– Er det noe galt? Hva har du gjort med ansiktet ditt? Moren løftet hånden og rørte varsomt ved såret ved munnen.

Victoria kjente varmen fra morens hånd mot huden og klarte ikke å holde tilbake tårene.